Vadim Zakharovitsj Rogovin, den største sovjetiske og russiske marxistiske sosiologen og historikeren i den andre halvdelen av det tjuende århundre døde av kreft for tjue år siden den 18. september 1998. Han var 61 år gammel.
Rogovins største arbeid ble oppnådd i etterdønningene av oppløsingen av Sovjetunionen. I 1992 begynte han sitt intensive arbeid med det som skulle bli et syv-binds-historieverk om den revolusjonære marxistiske opposisjonen, ledet av Leo Trotskij, mot den stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen. Rogovins Var det et alternativ? dekker årene 1923 til 1940, og er et uovertruffent arbeid av historisk faglighet, som er uunnværlig for en forståelse av det stalinistiske regimet og den dypt forankrede sosialistiske opposisjonen mot stalinismens forræderi av Oktoberrevolusjonens prinsipper og program. Rogovin dokumenterte Trotskijs enorme popularitet, selv etter hans eksil fra Sovjetunionen i 1929, og fastslo at hovedformålet for Stalins blodige terror på 1930-tallet var den totale slettingen av Trotskijs politiske innflytelse.
Før oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 hadde Rogovin i mange år jobbet med en sosiologisk analyse av stalinismen, om enn under svært vanskelige forhold. Mye av hans karriere var som akademiker ved Moskvas Institutt for sosiologi. Hans vei til sosiologiens fagområde var ønsket om å finne et grunnlag der han kunne studere og skrive om problemet med sosial lagdeling i det sovjetiske samfunnet. Hans forskning fokuserte på ulikheter i livsstil og forbruksmønstre, Sovjetunionens sosiale og politiske røtter for problemer med arbeidsproduktivitet og betydningen av sosial rettferdighet.
Rogovins bidrag til sosiologien, som ble bredt publisert i vesentlige tidsskrift og presseutgivelser, var avhandlinger med titler som «Rettferdighet som en sosial-filosofisk og sosio-økonomisk kategori» (1982), «Den menneskelige faktor og fortidens lærdommer» (1984) og «Om sosiale fordeler og privilegier» (1989). Hans åpent erklærte forpliktelse til forsvar av likhet gjorde ham berettiget en utbredt popularitet, et faktum som i stor grad var anerkjent i Sovjetunionen på den tiden og til og med bemerket av vestlige akademikere.
Vi publiserer her to hyllest-taler til Vadim Rogovin holdt av David North, styrelederen for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site, som jobbet tett med den store marxisten, historikeren og sosiologen fra 1992 og til hans bortgang i 1998. Den første hyllesten ble holdt i Moskva i mai 1997, i anledning Rogovins sekstiende fødselsdag. Den andre ble holdt i mai 2002, også i Moskva, på et minnesmøte som markering av det som hadde vært Rogovins sekstifemte fødselsdag og i anledning utgivelsen av bind sju av hans historiske verk.
***
Hilsninger til Vadim Rogovin, den 12. mai 1997
Det er både en stor ære og en stor glede å overbringe Vadim Rogovin hilsninger fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og de fra Sosialistisk Likhetsparti USA, i anledning av hans sekstiende fødselsdag. At Vadims kamerater og venner har kommet til Moskva fra hele verden for denne anledningen demonstrerer den enorme verdien som tillegges hans liv og arbeid, av et internasjonalt publikum av arbeidere, studenter og intellektuelle som har blitt inspirert og beveget av hans kamp for historisk sannhet.
Jeg forstår at denne hyllesten har blitt organisert av Vadim Rogovins kolleger og venner, som har jobbet sammen med ham i mange år. Jeg er sikker på at de av dere som har hatt anledning og gleden av å jobbe sammen med Vadim setter pris på den ekstraordinære kraften av hans intellekt, hans forbløffende kunnskapsbredde, hans tilsynelatende uoppslitelige evne til mentalt arbeid, den fantastiske flyten i hans tanker, tale og skrift, og enda mer slående, hans fysiske og moralske styrke konfrontert med motgang, hans helstøpte karakter og hjertes godhet. Det er ikke en eneste person her i dag – selv om noen kanskje er uenige med visse elementer av hans arbeid og synspunkter – som ville nekte for at Vadim Rogovin er et eksepsjonelt menneske.
Men jeg kan bare ikke hjelpe for å undres om medlemmene av dette berømte og prestisjetunge instituttet fullt ut verdsetter betydningen av det livet som vi hedrer her i dag. Når jeg sier dét er det ikke for å antyde noen manglende respekt for medlemmene av dette institutt, mange av dem forstår jeg, som er av Vadims nærmeste venner.
Det er et ordtak som dere sikkert er kjent med: ingen blir profet i eget land. Denne setningen slår meg når man vurderer Vadim Rogovins livsverk, ikke bare som en kommentar om vanskeligheten, kompleksiteten og paradoksene i hans stilling i det nåværende russiske intellektuelle og politiske liv, men også fordi det omslutter det forhenværende Sovjetunionens tragedie, og det samfunnet som har oppstått ut av sammenbruddet.
For til tross for alle de konvulsive forandringene som har skjedd her i løpet av det siste tiåret, så er det én ting som ikke har blitt endret: dette er fortsatt et land som enda ikke vil erkjenne, langt mindre hylle, livsverket og tenkningen til en av de største politiske og intellektuelle personligheter i landets historie – Lev Davidovitsj Trotskij.
Vadim Rogovin er den historiske sannhetens profet. Og som alle profeter utfordrer og konfronterer han samfunnet der han lever med vanskelige spørsmål, som det ville foretrekke å unngå og helst ignorere. Det store historiske spørsmålet som Vadim har stilt opp foran sine samtidige er: «Var det et alternativ til stalinismen?» Han insisterer, på grunnlag av en grundig studie av den sovjetiske historien at det var et alternativ: at stalinismen ikke var det uunngåelige eller nødvendige resultat av Oktoberrevolusjonen, men at den representerte revolusjonens svik og negasjon.
Ved å referere til Vadim som en profet er det ikke min hensikt å påkalle et bilde av en stram og alvorlig, fornøyelsesnektende asketiker, som er hevet over og løsrevet fra hverdagens kjiv, og bekymringene og gledene i den verden han bebor. Ingen som kjenner Vadim kan forestille seg ham i en eremitthule. Han er herlig menneskelig, en connoiseur av iskrem og alt som er vakkert, en fanatisk sight-seer, en mann som deltar i livet med en entusiastisk nysgjerrighet og som elsker poesi og sine kollegers og venners selskap.
Men den ledende lidenskapen i hans liv er jakten på sannhet. Det er dette grunnleggende elementet i hans intellektuelle og moralske karakter som gjør Vadim Rogovin til en så enestående personlighet. Vi lever i dag i en desorientert og distrahert verden, med en holdning til sannhet som minner om Pontius Pilatus’, som da han ble fortalte av en viss anerkjent fange at han var kommet til verden for å bære vitnesbyrd om sannheten, heller kynisk svarte: «Og hva er sannhet?» Pilatus ønsket å antyde at den praktiske og vellykkede mannen ikke behøvde å bry seg med et slikt abstrakt problem, og at uansett er definisjonen av sannhet et rent personlig anliggende som forandrer seg etter dagens behov. Noe mer enn 2.000 år har passert, men den romerske byråkratens pragmatiske synspunkt har fremdeles mange tilhengere. Fra alle kanter blir vi fortalt at objektiv sannhet er en luftspeiling, en byrdefull filosofisk konstruksjon og en naiv påvirkning fra Opplysningstidens tanker, med sin tåpelige tro på rasjonalitetens makt; og at menneskeheten hadde vært bedre foruten.
Den mektigste gjendrivelsen av denne foraktfulle holdningen til søken etter sannhet er å finne i Sovjetunionens skjebne og i det moderne Russland. Her i dette landet ser vi de grusomme konsekvensene av undertrykkingen av objektiv sannhet, som var konsentrert i en systematisk forfalskning av historien.
Som en som bor utenfor Russland, kan jeg bare følge de forholdene som eksisterer her i landet gjennom pressen og ved hjelp av rapporter som jeg mottar fra russiske venner og medtenkere. De av dere som bor her i landet er langt bedre informert enn meg om den nåværende situasjonen i Russland. Men uansett hva deres politiske synspunkter måtte være, som humane og anstendige mennesker er jeg sikker på at dere er dypt bekymret over de utallige statistiske indeksene, for ikke å nevne de synlige tegnene på økonomisk sammenbrudd og sosialt forfall. En liten brøkdel av befolkningen gasser seg i en uanstendig rikdom av uforklarlig opprinnelse, mens den store massen av befolkningen lider stadig større nød.
Det har vært presentert mange forklaringer av varierende plausibilitet og kvalitet for den nåværende tilstanden, men en ting må per i dag være åpenbart. Da den gjennom lang tid sydende krisen i det sovjetiske samfunnet endelig brøt ut i 1985, fantes det ingen som var i stand til å forstå, langt mindre som kunne by en løsning på problemene som konfronterte Sovjetunionen. Det var ikke bare førstesekretæren for Det kommunistiske partiet som var overveldet og forvirret. Det var lite hjelp å få fra sovjetiske økonomer, filosofer og sosiologer. Handlingene til politikerne og deres rådgivere under Perestroika-epoken lignet en omgang av spillet «Blindbukk». Programmer som ble annonsert med stor fanfare én dag viste seg å være uanvendelige dagen derpå, og glemt den tredje.
Det som manglet på den tiden var enhver fornemmelse av historisk perspektiv. Hvordan kunne man finne en vei fremover uten en objektiv og ærlig konfrontasjon med fortiden? Jeg husker jeg leste Gorbatsjovs tale til 70-årsjubiléet for Bolsjevik-revolusjonen i november 1987. Stalin ble skammelig rost for sitt bidrag til sosialismen og – som alltid – Trotskij ble fordømt som Lenins erkefiende. Hele talen var et flettverk av løgner og vulgære forvrengninger. Ved lesningen av denne banale og uærlige talen kunne man ikke annet enn å riste på hodet og kommentere med bitter sarkasme: «Og på dette råtne fundamentet er det at Gorbachev planlegger fornyelsen av det sovjetiske samfunnet!»
En forferdelig pris betales fortsatt for historiens forfalskning og fornektelsen av objektiv sannhet.
Det er et gripende faktum at det året vi feirer Vadims 60-års-dag også er sekstiårsmarkeringen for det mest forferdelige året i Sovjetunionens historie – 1937. Hendelsene det året, som skulle ha slike tragiske konsekvenser for Sovjetunionens skjebne og for saken for internasjonal sosialisme, bestemte også retningen for Vadim Rogovins intellektuelle liv.
Bare tre måneder før Vadim ble født svarte Leo Trotskij på Moskva-skueprosessen mot Radek, Piatakov og andre bolsjevikveteraner som hadde blitt dømt av Stalin. Han proklamerte at Moskva-prosessene hadde sitt opphav i det totalitære byråkratiets forræderi av sosialismen. Hver eneste av Vizhinskijs anklager mot de tiltalte var en løgn. Trotskij erklærte: «Om så over våre bleknede knoker, så vil sannheten seire.»
Vadim Rogovin har viet sitt liv til denne sannhetens seier, som han så lidenskapelig tror på.
Ingen av oss kan forutsi hverken tidspunkt for, eller den nøyaktige formen for løsningen på de forferdelige sosiale og politiske problemene som konfronterer folket i den forhenværende Sovjetunionen. I siste instans avhenger denne krisens løsning ikke bare av hendelser i Russland, men også av utviklingen av klassekampen utenfor landets grenser. Men vi kan med sikkerhet si at blant de viktigste intellektuelle indikasjonene på at en løsning er i ferd med å oppdages, vil være en voksende sirkulasjon av Vadim Rogovins bøker.
Og vi kan også forutsi, med stor sikkerhet, at det skal ikke gå lange tiden før vår venn, kollega og kamerat, Vadim Zakharovitsj Rogovin, vil bli anerkjent i Russland og over hele verden, som ikke bare en av de største historikerne av sin generasjon, men også som en av de mest ærlige og prinsippfaste mennene av sin tid.
***
En hyllest til Vadim Rogovin, den 15. mai 2002
I dag møtes vi for å minnes det som hadde vært Vadim Rogovins 65-årsdag og for å feire utgivelsen av det syvende og siste bindet av hans fantastiske historiesyklus – Var det et alternativ til stalinismen?, historien om den politiske kampen mot forræderiet av Oktoberrevolusjon fra grunnleggingen av Venstreopposisjonen i 1923 til drapet på Leo Trotskij i 1940.
Det er en dyp og rørende symbolikk i sammenstillingen av disse begivenhetene. Ved å minnes 65-års-jubiléet for hans fødsel feirer vi Vadims liv. I velkomsthilsnen for utgivelsen av det syvende bindet av hans Historie beærer vi Vadims arbeid.
Hvert menneskeliv er både endelig og uendelig. Det er endelig i sin individualitet og fysiske dødelighet. Men det er uendelig både som et element av menneskehetens kollektive sosiale væren, og på det grunnlaget, i den grad det gir bevisst uttrykk for det universelle i den menneskelige erfaringen, og dermed overskrider grensene for en forgjengelig tilværelse.
Det er de som, for å bruke Trotskijs ord, «på sine skuldre bærer en del av menneskehetens skjebne.» I slike mennesker finner dette dyrebare elementet av den uendelige transcendensen eksepsjonelt intenst uttrykk. Deres bidrag til menneskehetens fremtid lever videre etter dem. Arven fra deres liv går inn i de påfølgende generasjoners bevissthet og blir hele menneskehetens verdsatte og kollektive arv. Vadim Zakharovitsj Rogovins liv var et slikt liv.
Hvori lå Vadim Rogovins storhet? Det spørsmålet kan bare besvares ved å plassere hans liv i sammenheng med de tidene han gjennomlevde – spesielt i kontekst av det siste tiåret av hans liv, perioden for Vadims største intellektuelle kreativitet. Mye har skjedd i det tidligere Sovjetunionen i løpet av de siste 15 årene. I dag er det ikke min hensikt å gå inn i et argument om arten av endringene i den sosiale og økonomiske strukturen i det post-sovjetiske samfunnet. Jeg er sikker på at det blant oss er mange forskjellige meninger om karakteren og konsekvensene av disse endringene. Det var Vadims syn, som også korresponderer med den internasjonale trotskistbevegelsens, at den langvarige krisen i det stalinistiske Sovjet-regimet på slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet ble løst på en måte som var politisk reaksjonær og sosialt regressiv.
Men det er et spesielt bemerkelsesverdig trekk i det intellektuelle miljøet de siste 15 årene som jeg føler meg forpliktet til å rette oppmerksomhet mot. Til tross for alt som har skjedd siden midten av 1980-tallet har det ikke fremkommet, etter omveltningene av Sovjetunionen og det post-sovjetiske samfunnet, en eneste politisk personlighet som påkaller internasjonal respekt, langt mindre beundring. I den utstrekning menneskeheten søker etter nye og lovende idéer, forekommer det ingen å se etter dem i det post-sovjetiske Russland. Så godt som alle som har oppnådd prominens eller berømmelse har blitt eksponert som middelmådigheter og rene skurker. Hvem ville i dag kunne snakke om «storheten» til Gorbatsjov, Jeltsin, Lebed, Sobtsjak, (noen av disse navnene huskes ikke engang), og unnskyld meg – til den nåværende innehaveren av Kreml – uten å få publikum til å bryte ut i latter? Alle disse menneskene var, eller er, ubevisste instrumenter for historiske og sosiale prosesser som de hverken forutså eller forsto.
Jeg burde legge til at blindhet og middelmådighet ikke er en lidelse bare i det politiske liv. Kanskje er jeg dårlig informert, men jeg tror man kan si, uten seriøst å bli motsagt, at Russlands kulturliv er like utarmet som økonomien. Har det i løpet av det siste tiåret blitt produsert en eneste stor roman, et viktig dikt, en betydelig musikalsk komposisjon, eller enn si et filmarbeid, som virkelig er verdig internasjonal oppmerksomhet? Mot bakteppet av denne intellektuelle og kulturelle ødemarken står Vadim Rogovins arbeid frem som desto mer av en monumental prestasjon.
De syv bindene som utgjør Vadims historieverk vil vedvare som et stort bidrag, ikke bare til den russiske men også til verdenslitteraturen. E. H. Carr skrev: «Stor historie blir skrevet nøyaktig når historikerens syn på fortiden blir belyst av innsikt i de dagsaktuelle problemene.» Her ligger nøkkelen til å forstå betydningen av Vadims verk. Det var Vadims opptatthet av problemene i sin egen samtid og hans bekymring for menneskehetens fremtid, som tvang ham til å studere, analysere og forklare fortiden. Vadims glupske opptatthet av problemet historisk sannhet var ikke den enkle moralistens. Det oppsto snarere ut fra en dyp innsikt inn i det store problemet i den epoken han gjennomlevde – at det universelle tapet av sosialt perspektiv, forvitringen av klassebevissthet, den alle-steds-nærværende politiske forvirringen og fordummingen av den offentlige opinion er den sosiale prisen som betales for tiårene med stalinismens løgner og forfalskninger. Ødeleggelsen av historisk bevissthet har skapt et forvirret og desorientert folk, ute av stand til å forstå karakteren av de sosiale og politiske problemene de konfronterer, eller til å oppdage en progressiv løsning på samfunnets krise.
Hva var oppgaven Vadim satte seg fore, for det siste tiåret av sitt liv? Å avsløre den brutale forfalskningen av Trotskijs rolle i den sovjetiske historien; å gjendrive løgnen om at stalinismen var det nødvendige og organiske produkt av marxismen og Oktoberrevolusjonen; å besvare påstanden om at det ikke eksisterte noe alternativ til stalinismen i Sovjetunionen. I diskusjon og i samarbeid med Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale utviklet Vadim sin tolkning av de stalinistiske utrenskningene på 1930-tallet som en form for politisk genocid, rettet mot representantene for marxistisk politikk og kultur i den sovjetiske arbeiderklassen og intelligentsiaen. Vadim tolket terroren på 1930-tallet som en form for borgerkrig, regissert av Stalin og hans håntlangere (Molotov, Kaganovich, Voroshilov, Beria, Jezhov, Mikoyan, og andre) mot en undertrykt, men likevel kraftig sosialistisk opposisjon, der den største stemmen var Lev Davidovitsj Trotskijs.
Underliggende for denne historiske analysen var et konsept av filosofisk dybde. Vadim insisterte på at den motiverende kraften som definerte det stalinistiske regimets morderiske karakter var bestrebelsene etter sosiale privilegier – oppnåelsen av materielle fordeler for de få, på bekostning av de mange. Den sosiale politikken som fant uttrykk i Stalins forbrytelser var byråkratiets promotering og forsvar av sosial ulikhet. Den grunnleggende kontrasten mellom bolsjevismen og stalinismen var nettopp dette: bolsjevismens historiske mål var å oppnå sosial likhet; stalinismens mål var beskyttelsen av individuelle privilegier. Som Vadim skrev: «Stalins grådighet etter materielle gjenstander, hans begjær etter ubegrenset luksus i sitt hverdagsliv ble videreført til hans etterkommere, frem til og inklusive Gorbatsjov, som alle – i motsetning til den gamle bolsjevikiske garden – var uvillige til å dele fysiske vanskeligheter og savn med folket.»
Ved kjernen av Vadims historiefilosofi var en urokkelig insistering på den objektive sannhetens ontologiske gyldighet. Erkjennelsen av sannhet som den subjektive tanke korresponderende med de objektive egenskaper og prosesser av sosialt væren, er det essensielle grunnlaget for vitenskapelig historisk bevissthet. Dette aksiomet må tjene ikke bare som grunnlag for studiet av Sovjetunionens historie. Hva det angår her er et virkelig internasjonalt problem: det å komme til inngrep med den historiske opplevelsen og det 20. århundrets lærdommer som helhet. Det er ikke bare i Russland at dette problemet krever oppmerksomhet.
I mine referanser til den skadde tilstanden av det post-sovjetiske samfunnet, mener jeg ikke å antyde at amerikanerne og europeerne nyter en blomstring av intellektuell kreativitet. Situasjonen utenfor Russlands grenser er ikke mindre patetisk. I forskjellige former og med varierende grad av intensitet møter man over hele verden samme desorientering, forvirring og uvitenhet. Og som i Russland er kilden til denne desorienteringen mangelen på assimilering og teoretisk forståelse av de historiske hendelser og erfaringer som nåtiden har oppstått fra. Og hvordan kan fortidens erfaringer bli assimilert og forstått når til og med historiens faktiske komponenter – spesielt de som er relatert til Oktoberrevolusjonen og dens etterdønninger – er skjult og forfalsket? Det er derfor Vadim Rogovins verk er av global betydning og har tiltrukket seg et internasjonalt publikum.
Det er perioder av historien når revolusjonære sosiale omveltninger splintrer gamle barrierer og baner vei for store fremskritt innen alle områder av menneskelig kultur. I kjølvannet av slike omveltninger oppstår de genier som fungerer som talsmenn for den nye tidsalder. De forsterker alle de progressive impulsene i sin tid, og gir dem den dypeste, mest universelle og tidløse form.
Men det er andre, vanskeligere og smertefulle perioder av historien, når kreativt geni må arbeide i isolasjon og i opposisjon. De eksepsjonelle personlighetene i en slik epoke er ikke menn og kvinner av sin tid, men menn og kvinner mot sin tid. I den forstand er det en parallell mellom Trotskijs liv og Rogovins liv. Hadde Trotskij dødd i 1923, ville han nødvendigvis ha levd videre i historien som en av de store personlighetene for den fremvoksende Russiske-revolusjon. Men det var det han oppnådde de siste 17 årene av sitt liv, i løpet av årene fra 1923 til 1940 – hans ubøyelige kamp mot det stalinistiske forræderiet av verdenssosialismen – som besørget Trotskijs historiske udødelighet, som den største og viktigste revolusjonære tenkeren og lederen av det 20. og kanskje til og med av det 21. århundre.
Vadims storhet, akkurat som Trotskijs, manifesterte seg i politisk, intellektuell og moralsk opposisjon – i hans modige, prinsippielle og uoppslitelige hengivenhet til historisk sannhet, i et miljø som var pillråttent etter flere tiår med løgner, kynisme, hykleri og feighet. I opposisjon til de tidene han gjennomlevde produserte Vadim Rogovin syv bind som vil leve i verdenslitteraturen, som en moralsk og intellektuell milepæl for menneskehetens gjenvinning av sin revolusjonære arv.
Det syvende volumet av Vadims bok bærer tittelen Slutten er begynnelsen. Denne tittelen kan også tjene som en betimelig gravskrift over Vadim selv. Bare hans fysiske vesen forlot oss den 18. september 1998. Det som var udødelig i Vadims liv og arbeid lever med oss, og vokser i styrke fra dag til dag.