Nå i september blir hundretusenvis av soldater fra Russland, NATO-land og Kina mobilisert i duellerende krigsspill på tvers av hele Eurasia. Disse øvelsene, de største i Russland og Europa siden slutten av Den andre verdenskrig, kommer midt i en eskalering av militærkonflikter og spenninger som direkte reiser faren for et sammenstøt mellom atomvåpenbestykkede makter.
I dag starter Moskva åtte dager med marine-luft-øvelser i Middelhavet, der den russiske marinen mønstrer sin største utplassering i denne regionen på flere tiår. Øvelsen involverer 25 skip og 30 fly, deriblant det strategiske bombeflyet Tu-160 med kapasiteter som inkluderer kontinentale nukleærangrep. Det russiske forsvarsdepartementet har meldt at områder som dekkes av øvelsen vil bli blokkert og «erklæres farlige for navigering og overflyvninger».
Den 11. september lanserer Russland og Kina Vostok-18 øvelsene («Øst-18») i Øst-Russlands trans-Baikal-region. Vostok-18 skal i størrelse og omfang til og med overgå 1981-øvelsene Zapad-81 («Vest-81»), det største krigsspillet gjennomført av Sovjetunionen etter Den andre verdenskrig. De skal involvere det svimlende antallet av 300.000 soldater, 1.000 fly og 36.000 kjøretøy fra russisk side, sammen med 3.200 soldater, 30 fly og 900 kjøretøy fra Kina. Mongolske tropper skal også delta.
Den 3. september skal 2.270 NATO-soldater delta i Exercise Rapid Trident 2018 i Ukraina, med grense til Russland. Dette er imidlertid bare et forspill for hva som sannsynligvis vil være det største NATO-krigsspillet i Europa siden slutten av Den kalde krigen: Trident Juncture 2018, fra den 25. oktober til den 7. november i Norge, igjen med grense til Russland. Denne øvelsen vil involvere 40.000 NATO-soldater, med 130 fly og 70 krigsskip. Spydspiss i denne sammenhengen skal være det hittil rekordstore tyske bidraget på 8.000 soldater, 100 tanks og 2.000 kampkjøretøy.
Det enorme omfanget av disse øvelsene er en advarsel til arbeidende mennesker overalt. I stormaktenes hovedsteder, bak befolkningens rygg, planlegger grupperinger av statens og de militæres representanter kriger som ville forøde planeten og drepe milliarder. Disse øvelsene kommer der spenningene ved ulike tennpunkter skapt av flere tiår med USA-ledede NATO-kriger når nye høyder og faren for direkte konflikt mellom NATO, Russland og Kina samtidig diskuteres åpent.
Disse tennpunktene inkluderer:
Sammenbruddet av amerikanske samtaler med Nord-Korea, som grenser mot Øst-Russland, og som Trump i fjor truet med «ild og raseri som verden har aldri sett» – det vil si med atomkrig. Nå advarer Washington om at de kan gjenoppta militærøvelser i Sør-Korea, som i fjor involverte 23.000 amerikanske og 300.000 sørkoreanske tropper i øvelser på «forebyggende» angrep målrettet mot Nord-Korea.
Russiske advarsler om at britisk etterretning forbereder et kjemisk-våpen angrep i Syrias Idlib-region – det siste holdepunktet for de NATO-støttede islamistiske opprørerne – som en provokasjon for å rettferdiggjøre at Washington, London og Paris går til nok en uprovosert bombing av Syria, som i april. «Vi har sendt en klar advarsel til våre vestlige partnere om ikke å leke med ilden,» sa utenriksminister Sergei Lavrov, mens den amerikanske destroyeren USS Ross, bestykket med styrte missiler, ankommer Middelhavet der den konfronterer den russiske flåten.
Terrorbombeattentatet fredag den 31. august mot Alexander Zakhartsjenko, lederen av den russisk-støttede separatistiske Folkerepublikken Donetsk øst i Ukraina. Det russiske utenriksdepartementet sa at de ser dette som en drap utført av det NATO-støttede ukrainske regimet i Kiev.
Hovedansvaret for krigsfaren ligger hos imperialistmaktene, fremfor alt USA og de vesteuropeiske stormaktene. I over et kvart århundre – siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen – har de eskalert aggressive militærintervensjoner på tvers av Eurasia, fra Jugoslavia til Irak og Syria, til Afghanistan og forbi. Disse krigene har kostet millioner av liv og knust hele land, i Washingtons forsøk på å opprettholde sitt sviktende globale hegemoni.
Washingtons trusler mot Russland og Kina kom ut i det åpne i januar da de bekjentgjorde en ny Nasjonal sikkerhetsstrategi, der de droppet forehavender om at de fører en «krig mot terror» og navnga Russland og Kina som mål. Ved presentasjonen av dokumentet brennmerket USAs forsvarsminister James Mattis Russland og Kina som «revisionistmakter» som truer en amerikansk ledet verdensorden og sa at «stor maktkonkurranse, ikke terrorisme, er nå hovedfokus for amerikansk nasjonal sikkerhet.»
Moskva og Beijing erklærer at deres øvelser er en respons på USAs Nasjonale sikkerhetsstrategi og opptrappet amerikansk militæraktivitet over hele verden. Russlands statsmedier refererte den utenrikspolitiske kommentatoren Mark Sleboda, som sa at øvelsene er et signal til Washington og «en respons på deres nasjonale sikkerhetsstrategi, så vel som en respons på USAs og NATOs poseringer i Sør-Kinahavet, i Taiwan-sundet, så vel som ... den permanente utplasseringen av tropper vi ser ved Russlands vestlige grenser.»
Uten omsvøp uttalte Sleboda at Moskva og Beijing planlegger felles missilforsvarsøvelser i forberedelser for en potensiell global atomkrig, da de «forutser at enhver strategisk nukleærkonflikt som involverer én, naturligvis ville involvere begge».
Det kinesiske forsvarsdepartementet har uttalt at øvelsene har til formål å «styrke det strategiske militære partnerskapet mellom de to landene, utdype vennskap og samarbeid mellom de to militærene, og ytterligere underbygge de to landenes felles evne til å håndtere sikkerhetstrusler».
Målestokken på de russisk-kinesiske øvelsene synes å være en advarsel adressert til militærstrateger og styringseliter i imperialistlandene om at Moskva og Beijing i fullt alvor tror de kan være på randen av fullskala atomkrig.
François Heisbourg, den velkjente strategen ved London-tenketanken International Institute for Stratigic Studies [Internasjonalt institutt for strategiske studier] og den den tilsvarende Fondation de recherche stratégique i Paris, tvitret: «Denne nye øvelsen går utover det som kunne være nyttig for prestisjeformål. Den involverer 30 prosent av russiske aktiv-tjeneste-militære & må være kostbart i en tid da Russlands forsvarsbudsjett er under belastning. Dette gir bare mening om krig i storskala vurderes som en mulighet klassifisert med stor sannsynlighet.»
Jonathan Holslag fra Free University of Brussels fortalte South China Morning Post at øvelsene er et «avskrekkingssignal», og tilføyde: «Det viser at mens det fortsatt er mye mistillit mellom Moskva og Beijing så ser Moskva ikke noe annet valg enn å jobbe med Kina, særlig fordi relasjonene med USA forblir ustabile og kinesisk finansiell støtte er nødvendig for å motvirke konsekvensene av vestlige sanksjoner.»
Moskvas og Beijings politikk, som er forankret i den fallerte nasjonalismen til begge lands post-sovjetiske kapitalistoligarkier, tilbyr ingen vei frem for å motsette seg det imperialistiske krigspådrivet. Disse regimene er ikke kapable til å appellere til den internasjonale arbeiderklassens antikrigsentimenter. Snarere pendler de mellom å risikere en fullskala krig med imperialistmaktene som kan koste milliarder av liv, og å tigge USA og landets allierte – som Moskva kaller sine «vestlige partnere» – om en avtale.
Det er indikasjoner for at Moskva hegner et lønnlig håp om å splitte NATO og vinne over de europeiske imperialistmaktene mot Washington, ettersom Trump nå truer Europa med handelskrig. Faktisk har Berlin antydet at de kunne være åpne for Moskvas forslag til forhandlinger om Syria, som inkluderer Tyrkia og Frankrike – Tysklands hovedpartner i planene om å militarisere EU – og som utelater Washington. Denne planen er imidlertid en fallitt: den innebærer å støtte EU-landenes planer om å pøse ut hundrevis av milliarder euro for å bygge opp deres militærmaskiner som – hvilket NATO-øvelsene viser – er innrettet mot Russland.
Som på begynnelsen av 1900-tallet vakler rivaliserende kapitalistregjeringer på randen av verdenskrig, denne gangen bestykket med atomvåpen. Dette krigspådrivet kan ikke stoppes uten en bevisst inngripen fra arbeiderklassen. Hovedfaren er at massene av mennesker ikke er inneforstått med hvor umiddelbar risikoen er. Dette er grunnen til at WSWS understreker det presserende behovet for å bygge en internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen, grunnlagt på et antikapitalistisk og antiimperialistisk perspektiv.