Så godt som ubemerket av offentligheten presenterte den tyske forsvarsministeren Ursula Von der Leyen i slutten av juli de væpnede styrkenes nye politiske doktrine [«Konzeption der Bundeswehr»].
Det 87-sider-lange dokumentet understreker hva GroKo-regjeringen [den store koalisjonen] og hele den tyske styringseliten planlegger bak befolkningens rygg: En massiv gjenoppbygging av Bundeswehr [de væpnede styrkene] som forberedelse for «svært store» militæroperasjoner og en mulig tredje verdenskrig.
Midtpunktet for den politiske doktrinen er «operativ orientering» [«Einsatzorientierung»] – dvs. alle militære og sivile krefters innretning for krig. «Bundeswehr følger prinsippet om ‘fokus på operasjon’. Hele hærens fellestanker og -handlinger må være innrettet på konsekvent å gi hæren evnen til å operere over hele spektret av dens oppgaver og at den holdes innsatsberedt. Operativ orientering krever selvbevisstheten om at ikke bare de styrker som opererer i utlandet, men alle militære og sivile medlemmer av hæren – uavhengig av hvor de tjenestegjør – gjør sin del, inkludert reservister,» sier dokumentet på side 11.
Det følger uttalelser som: «Operasjonell orientering krever av alle medlemmer av hæren en høy grad av fysisk og psykologisk robusthet, samt personlig fleksibilitet og mobilitet,» «Uavhengig infrastruktur, anlegg, troppeavdelinger og evner skal styrkes og gjøres motstandsklare» og «Målet er å forberede Bundeswehr for kjente og nye utfordringer, risikoer og trusler over hele spektret av oppgaver og intensitetsnivåer.» I dokumentets femte kapittel, med tittelen «Forutsetninger for Bundeswehrs evneprofil», står det: «Konvensjonelle angrep på alliansens territorium kan forventes, spesielt ved dens ytre grenser. Bundeswehr må få kapasitet til å operere i dette området. De [Bundeswehr] må ha krefter og midler til rådighet for å kunne settes inn etter kort mobilisering ved grensene, eller utenfor alliansens territorium. Dette må innebære evner til strategiske utplasseringer. Muligheten for en tidlig respons på identifiserte konkrete planer for angrep vil kunne støttes av evnen til tidlig å erkjenne nye kriser. Det kollektive forsvaret innen allianserammene kan strekke seg fra småskala operasjoner opp til en
ekstremt krevende innsats innen rammen av en svært stor operasjon innenfor og ved utkanten av allianseterritoriet.»
Forberedelser for krig – mot hvem?
Forsvarsdepartementet og hærledelsen erklærer ikke i den nye «doktrinen», som bygger på 1930-tallets vanvittige opprustingsplaner, hvem målet for «svært store operasjoner» skal være. Kanskje nok en gang en operasjon rettet mot Russland, som ble overfalt av Hitlers Wehrmacht i Den andre verdenskrigen og som var mål for en grufull utryddingskrig, og som nå er omringet og militært truet av NATO? Eller kanskje mot USA, som under president Donald Trump har gått fra å være etterkrigstidens beskyttende makt og som nå igjen er blitt en politisk motstander? Eller mot Tysklands naboland Frankrike og Polen, som Berlin (for nåværende) samarbeider tett med på militære og politiske fronter, men som historisk har hørt til de potensielle militære målene for tysk imperialisme?
Unge mennesker og arbeidere i Tyskland og rundt om i verden har rett til å vite akkurat hva som går for seg i politikernes og generalenes hoder!
«Doktrinen» etterlater ingen tvil om at det tyske militæret, til tross for to katastrofale nederlag i verdenskrigene, igjen forbereder seg på massive militære operasjoner. «Det må planlegges for evnen til rask reaksjon og oppfølgingskrefter for en meget stor operasjon. De må være effektive i et hybrid og et helhetlig eskalerings- og funksjonsspekter, i alle dets dimensjoner, i en felles, multinasjonal væpnet styrke, og for alle typer operasjoner. I begynnelsen av en meget stor høyintensitetsoperasjon er en stor utplassering av lett tilgjengelige styrker og utstyr nødvendig. Det må treffes bestemmelser for regenerering av personell og materiale.»
Den vanvittige scenariet inkluderer selv muligheten for en atomkrig. I avsnittet «Nasjonalforsvar og allianseforsvar innen rammen av NATO og EU» står det: «I siste instans kan hele alliansens territorium, dens fulle spekter av statlige og sosiale aktiviteter, i rask rekkefølge bli mål for fiendtlige handlinger. Den fortsatt doktrinært begrunnede og faktisk eksisterende muligheten for innsats av atomvåpen, kompletterer dette. Bundeswehr må, med sitt Single Set of Forces, være i stand til innsats for kollektivt forsvar i alle dimensjoner innen en kort forberedelsesperiode, med omfattende evner opp til store kampklare enheter, både innenfor og ved kanten av alliansens territorium.»Andre deler av «doktrinen» minner om Goebbels opprop om «total krig». Hæren må for eksempel «kunne sikre innsatsberedskap i det vesentlige basert på egne innretninger, uten tillit til tredjepart, og i møte med alvorlige forstyrrelser. Uavhengig av dette kan egne styrker og fasiliteter anvendes som subsidiære støttetjenester innen forfatningens rammer, særlig der sivile myndigheter og organisasjoner ikke kan opprettholde funksjonsdyktigheten, for eksempel på grunn av deres basering på frivillige.»
I et avsnitt med overskriften «effekt» står det i dokumentet: «Kontrollen over og sikkerheten innen områder vil bli sikret og opprettholdt av overlegen effektivitet innen den operative ledelsen. Vellykket fungering og kontroll over områder er avgjørende for å oppfylle operasjonelle mål. Bundeswehr må gis mulighetene, enten alene eller som en del av en allianse, til å oppnå effektiv overlegenhet i alle dimensjoner og på tvers av alle nivåer av intensitet.»
Globale erobringskriger og forberedelsene til å føre krig i så stor skala går hånd i hånd med den tyske styringselitens ønske om å hevde seg militært på verdensplan. I avsnittet «Internasjonal krisestyring» står det i dokumentet: «Kravene spenner fra forebyggende tiltak i møte med kriser som utvikler seg til tidsbegrensede, høy-spente hurtigresponsoperasjoner og til langvarige stabiliseringsoppdrag innen rammene av sikkerhet og post-krisehåndtering. Dette inkluderer også bidrag til kampen mot internasjonal terrorisme, spredningen av masseødeleggelsesvåpen, nye trusler i cyberspace og det ytre rommet, nye trusler av en annen karakter, samt håndheving av embargoer og sanksjoner, og projisering av militærmakt for
å støtte diplomatisk innsats i krisestyring.»
Dette handler eksplisitt om å håndheve tysk imperialismes geostrategiske og økonomiske interesser. «Hvis sikkerhetssituasjonen i en region eller et område forverres og tyske interesser blir påvirket, kan Bundeswehr respondere med en rekke militære handlinger på den lave enden av eskaleringsspekteret, inkludert ved å støtte diplomatiske tiltak. Med tilstedeværelse av militær styrke i en kriseridd region med styrker på bakken, i lufta eller på sjøen, kan en aggressor bli avskåret fra sine planer uten utbrudd av en åpen konflikt. Beskyttelsesoperasjoner og konvojer i kriseområder tjener til å sikre skipsruter, flytrafikk og handelsruter, og til å øke mobiliteten og responsberedskapen.»
Etter at den tyske regjeringen i 2014 på Sikkerhetskonferansen i München erklærte at tiden for militær tilbakeholdenhet var over, og i 2016 publiserte en ny Hvitbok, erklærer den nå åpent at Tyskland vil påta seg en ledende rolle i fremtidige internasjonale militæroperasjoner. «Bundeswehr forplikter seg til å utvikle og sette ut i praksis prinsippene som ble lagt fram i Hvitboken i 2016, og delta i operasjoner med ad hoc-koalisjoner eller å initiere dem med partnere, inkludert som en ledende nasjon,» står det i «doktrinen».
Med andre ord har Berlin til hensikt, akkurat som USA i sin ulovlige invasjon i Irak, å danne fremtidige «koalisjoner av de villige» for å angripe og okkupere hele land. I det det tjueførste århundrets imperialistiske språk er slike kriger rettferdiggjort som følger: «Hvis utbrudd av vold ikke kan forhindres, kan en tidsbegrenset kampinnsats for å gjenopprette fred være nødvendig, som kan følges opp med en stabiliseringsmisjon. Tiltak for å håndheve fred skal velges på en slik måte at de forfølger det langsiktige målet om stabilisering. De væpnede styrkene må kunne håndheve våpenhvile, inkludert flyforbudsoner, demilitariserte soner og soner for sivil beskyttelse, og organisere avvæpning og repatriering av konfliktpartene.»
Det fortsetter: «Om nødvendig vil de påta seg ansvaret for å stabilisere området og beskytte sivile og kritisk infrastruktur. For å skille konfliktparter, kan nøding av en militær motstander være påkrevd. Stridskrefter som utplasseres for å ta hånd om kriser og væpnede konflikter må være i stand til å delta i kamp på alle nivåer av intensitet. [...] Hvis det berørte landet ikke selv er i stand til å sikre offentlig orden og sikkerhet, kan hæren midlertidig påta seg ansvaret i en inter-departemental intervensjon for å sikre orden, tilsvarende som innenriks vil vært ledet av ikke-militære styrker.»Bundeswehr-innsats innenriks Utplasseringen av hæren på hjemmebanen og retur av en militaristisk utenrikspolitikk går hånd i hånd med etableringen av en politistat. «Med tanke på truslene for ‘global commons’ så vel som hybride trusler i cyberspace og informasjonsdomenet, mister nasjonale og romlige grenser, samt separasjonen av intern og ekstern sikkerhet, sin betydning,» står det i «doktrinen».Dokumentet erklærer åpent sin støtte til utplasseringen av hæren innenlands og militærets samarbeid med politiet og andre statlige myndigheter. «Subsidiære støttetjenester i Tyskland» skal for Bundeswehr «vedtas permanent innenfor rammen av avdelingsavtaler, inkludert parlamentarisk flytrafikk, overvåkning av olje, fremme av sport og eksportstøtte. I Tyskland bør tilgjengelige krefter samt bidrag til støttetjenester i tilfelle av naturkatastrofer, særlig alvorlige ulykker (i tilfeller av store terrorhendelser) mobiliseres for å yte støtte i nødstilfeller så vel som med offisiell virksomhet om det etterspørres.»
Styringsklassen vet at den bare kan gjennomføre sine planer, som den gjorde på 1930-tallet, ved å etablere et autoritært terrorregime og voldelig knuse all motstand fra unge mennesker og arbeidere. Det er ingen tilfeldighet at hærens nye «doktrine» kom samme uka som den siste rapporten fra Føderalbyrået for forfatningens forsvar
(BfV - Bundesamt für Verfassungschutz). Den rapporten forsvarte det høyreorienterte ekstremistiske Alternative für Deutschland (AfD) mens den brennmerket Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) som «venstreorientert ekstremistisk» fordi partiet fremmer et sosialistisk program «mot den eksisterende staten og den sosiale orden som svertes som kapitalistisk, partiet er mot EU, mot påstått nasjonalisme, og mot militarisme og imperialisme.»
Arbeidere og unge mennesker i Tyskland og hele Europa forstår veldig godt hva dette betyr. Angrepet fra Verfassungschutz [BfV] var rettet mot SGP, men også mot alle som er imot sosial ulikhet, militarisme og statsundertrykking – det store flertallet av befolkningen.
Oppgaven er nå å mobilisere denne motstanden på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program. Den samme styringsklassen som to ganger før kastet menneskeheten ut i avgrunnen, må ikke tillates igjen å sette sine kriminelle planer ut i praksis. Vi oppfordrer alle arbeidere og unge mennesker som er bekymret over den farlige utviklingen i Tyskland og som ønsker å opponere mot militarisme, fascisme og krig om å støtte en sosialistisk motoffensiv og at de søker om å bli med i SGP.