Die Linke-politikerne Sahra Wagenknecht og Oskar Lafontaine har hittil avholdt seg fra å publisere en offisiell erklæring for å beskrive formål og retningslinjer for sitt nye initiativ med navnet #Aufstehen (#StåOpp). Men jo nærmere de kommer lanseringsdagen for bevegelsen sin den 4. september, desto klarere blir bevegelsens formål. De fremmer ytrehøyrepolitikk.
Tidligere denne måneden publiserte de konservative avisene Frankfurter Allgemeine Zeitung og Die Welt intervjuer med Wagenknecht og Lafontaine, der lederne for die Linke (Venstrepartiet) annonserte deres fremmedfiendtlige og nasjonalistiske initiativ.
Målet for #Aufstehen, erklærte Lafontaine i intervjuet med Die Welt, er å sikre «et annet flertall i Bundestag [det føderale tyske parlamentet]». Plattformen vil være rettet mot medlemmer av die Linke (Venstrepartiet), die Grünen (De grønne) og Det sosialdemokratiske partiet SPD, men det vil ikke utelukke den konservative kristelig-demokratiske unionen (CDU) eller ytrehøyrepartiet die Alternative für Deutschland (AfD). Lafontaine la til at et mulig resultat av hans initiativ kunne være «gjenforeningen av SPD og die Linke» og etableringen av et «stort venstreorientert folkeparti».
Dette er et forsøk på å omringe, kontrollere og manipulere den voksende opposisjonen mot den høyreorienterte politikken til GroKo-regjeringen [storkoalisjonen – die Große Koalition], som består av kristelig-demokratene [CDU og Den kristelig-sosiale union (CSU)] og sosialdemokratene (SPD). Men arbeiderne husker godt at det var SPD og die Grünen (De grønne) som presset gjennom usette sosiale nedskjæringer og innledet gjenopplivelsen av tysk militarisme da de var den regjerende koalisjonen fra 1998 til 2005. De vet også at i de delstatene der de er ved makten er det die Linke og die Grünen som gjennomfører GroKo-politikken.
De sosiale kravene som Wagenknecht og Lafontaine presenterer i sine intervjuer er helt generiske og konturløse. Ingenting går utover fraser om «sosial markedsøkonomi» og «høyere lønninger og pensjoner», slikt som til og med forefinnes i valgprogrammene til det liberalistiske partiet Fri-demokratene (FDP). Selv disse hule frasene motsier die Linkes politiske praksis, som samsvarer med den høyreorienterte agendaen for sosiale angrep, militarisme og oppbygging av statens politimandater.
Intervjuene til Lafontaine og Wagenknecht sentrerer seg uansett ikke på disse problemene. I stedet fokuserer de på agitasjon mot flyktninger, oppisking av nasjonalisme og et opprop om tysk «uavhengighet». Dermed stiller de to politikerne seg på rekke bak GroKo-politikken og tilbyr sine tjenester for å pålegge den en i vesentlig grad fiendtlig innstilt befolkning.
For dette formålet bruker de metodene til det nyfascistiske AfD. Da SPD og die Grünen var ved makten demonterte de velferdsstaten. Die Linke har skapt en sosial katastrofe hvorenn de var i regjeringsposisjon i delstatene. Nå skylder die-Linke-politikerene på de mest sårbare samfunnslagene for den fattigdommen som ble skapt av deres egen politikk.
«Samfunnsproblemer som barne- og alderdomsfattigdom, lave lønninger, dårlige sosialtjenester og for svak sosial boligbygging» blir forsterket av innvandringen «gjennom lønns- og leiekonkurransen,» erklærte Lafontaine.
I intervjuet med Frankfurter Allgemeine Zeitung sa Wagenknecht: «Man må snakke om problemene som kommer av stor innvandring og mangel på integrering.» Hun la til: «Selvfølgelig er det enda større konkurranse om leiligheter og jobber i dag. Studier viser at uten langvarig innvandring ville det lange oppsvinget i Tyskland ha ført til mye sterkere lønnsvekst i lavlønnsegmentene.»
Denne høyreorienterte agitasjonen er helt i tråd med storkoalisjonen, som etablerer deporteringsleirer over hele Tyskland i samarbeid med alle Bundestagspartiene. Storkoalisjonens politikk skrur opp antallet døde flyktninger i Middelhavet og bistår den libyske kystvaktens menneskehandlere.
Mens undersøkelser viser at opptil to-tredje-deler av befolkningen avviser dette ekstreme skiftet til høyre, hevder Lafontaine at alt for mange politikere stigmatiseres som høyreorienterte. «Det har blitt fasjonabelt i dag, selv i journalistikken,» sier han, «å stigmatisere mange krav som har eksistert i flere tiår, for å være nært opp til AfD. I dette lyset ville selv Willy Brandt sies å ha vært nært opp til AfD. Enhver som arbeider for å begrense innvandring, som jeg gjør, er nært opp til AfD.»
Lafontaine berettiger storkoalisjonens og hans eget partis adoptering av AfD-politikk ved å påstå at på den måten vil AfD svekkes. Han sammenligner den nåværende situasjonen med den blatante begrensningen av asylretten fra CDU, FDP og SPD i mai 1993.
«På den tiden kom over en million asylsøkere og innvandrere til oss,» erklærer han. «Flyktningemottak og hus ble brent ned på forskjellige steder. I den situasjonen vedtok vi asylkompromisset, som sa at de som kommer fra et europeisk naboland ikke har rett til asyl i Tyskland. Støtten til [ytrehøyre] Republikanerne falt da vesentlig.»
Det er en blatant løgn. Faktisk oppnådde ytrehøyre-ekstremistene sine største valgresultater i ni av de 16 delstatene etter det såkalte asylkompromisset. Ytrehøyrepartiet Den tyske folkeunion (DVU) registrerte sitt beste resultat til dags dato i fem av syv Bundesländer [delstater] der de stilte til valg. Det er ingen tvil om at ytrehøyre-ekstremister hadde nytte av implementeringen av politikken til CDU/CSU og SPD. I dag gjelder dette i enda større grad.
Lafontaine adopterer politikken til AfD ikke for å svekke partiet, men fordi han er enig med nyfascistene om grunnleggende spørsmål. I hans intervju utelukker han ikke samarbeid med høyreorienterte ekstremister. Die Linkes søsterparti Syriza i Hellas har vært i koalisjon med ytrehøyrepartiet De uavhengige grekerne i mange år, der de gjennomfører rå sosiale nedskjæringer sammen med dem.
Den politiske overlappingen med AfD er ikke begrenset til flyktningepolitikken. I møte med eskalerende handelskriger og voksende konflikter mellom stormaktene påkaller Lafontaine og Wagenknecht den såkalte nasjonale interessen. «Våre nøkkelindustrier må ikke ødelegges av internasjonale hedgefond, som bare er opptatt av rask avkastning, slik tilfellet nå er med Thyssen-Krupp,» sier Wagenknecht.
«Sosial likhet og demokrati fungerer for tiden bare innen individuelle stater. På globalt nivå er det ingen bæring for det,» fortsetter die Linkes parlamentariske fraksjonsleder. «Selvfølgelig må stater beskytte sine borgere mot [sosial] dumping.»
Dette er akkurat det argumentet som anvendes for å rettferdiggjøre handelskriger. Hva angår USA, erklærer Wagenknecht: «Vi burde ikke underordne oss en politikk som motsier våre egne interesser.»
Lafontaine og Wagenknecht modellerer seg på den franske politikeren Jean-Luc Mélenchon og hans parti Ukuelige Frankrike [La France insoumise]. Den angivelige «venstreorienterte» Mélenchon omfavner nasjonalisme og militarisme og krever gjeninnføringen av tvungen militærtjeneste.
Det er ikke overraskende at #Aufstehen har blitt ønsket velkommen av Frankfurter Allgemeine Zeitung, som allerede har kurtisert AfD. Jasper von Altenbockum, som i 2015 krevde at AfD «måtte få en sjanse», er fremfor alt imponert over bevegelsens form, som gir avkall på demokratiske prosesser og prinsipper. «De kontrasterer modellen for representativt demokrati med modellen for et direkte Führer-Demokratie [leder-demokrati],» skriver han, «og fôrer dermed ‘flertallets’ lengsel etter at ‘folkets vilje’ igjen må få bestemme.»
Han fortsetter: «Antiliberalisme og immigrasjonskritikk» bringer AfD i minnet. «Det de sier om mangel på ferdigheter og migrasjon eller integrering, kunne også komme fra CDUs høyre fløy, om den fortsatt hadde eksistert.»
Faktisk har ikke CDU mistet sin høyrefløy. Hele partiet – så vel som CSU og SPD – har flyttet seg langt til høyre, og GroKo omsetter ytrehøyrepartiet AfDs program til handling. Men gjenkomsten av militarisme, antiflyktningeagitasjon og de sosiale nedskjæringene fremprovoserer motstand fra brede sosiale lag, som sist vist ved massedemonstrasjonene i München og Berlin. Wagenknecht og Lafontaine tilbyr sine tjenester for å undertrykke og skremme denne motstanden.