For de tretten arbeiderne for Maruti Suzuki India som er fengslet for livstid for et fingert mord, er denne helgen et bittert jubiléum.

Den 18. mars markerer nøyaktig ett år siden de ble dømt til å tilbringe resten av livet i indisk fengsel, under betingelser som bare kan beskrives som et levende helvete. Domsavsigelsen var kulmineringen av fem år med rettssaker som var et hån mot rettsprinsipper fra ende til annen.

De trettens eneste «forbrytelse» er å ha gjor opprør mot ‘sweatshop’-forholdene som råder i Indias nye, globalt forbundne bilindustri. De omfatter alle de tolv medlemmene av arbeidsutvalget (eller styret) av Maruti Suzuki Workers Union (MSWU).

Arbeidere ved Maruti Suzukis bilmonteringsanlegg i Manesar, Haryana, etablerte MSWU i 2011-12 i en militant kamp, karakterisert av arbeidsnedleggelser og ‘sit-down’-streiker mot det japanskeide transnasjonale foretaket og en regjeringsgodkjent, pro-foretak-fagforening.

Maruti-Suzuki-arbeidernes utfordring av sultelønninger, usikre kontraktjobber og brutale arbeidsbetingelser ble et fokuspunkt for arbeidernes motstand over hele det enorme Manesar-Gurgaon-industri-beltet, som ligger i utkanten av Indias hovedstad Delhi.

Det er nettopp derfor Maruti Suzuki, Indias business-elite og deres politi, domstolene og politisk ‘innleide’ var fast bestemt på å knuse MSWU og fordømme og forfølge Manesar-arbeiderne.

De anvendte en foretaksprovosert brudulje på produksjonsgulvet den 18. juli 2012, og en mystisk brann som brøt ut mens det sto på og som resulterte i en bedriftsleders død av røykforgiftning, til å konstruere en vendetta mot Maruti-Suzuki-arbeiderne.

Uten noen skikkelig etterforskning og med ulovlig samspill med Maruti-Suzuki-ledelsen – som til og med retten selv ble tvunget til å innrømme – siktet politiet inn hundrevis av arbeidere for arrestasjon. I mellomtiden støttet den Kongressparti-ledede delstatsregjeringen Maruti Suzuki i utrenskning og erstatning av 2.400 faste og midlertidige arbeidere – praktisk talt hele Manesar-fabrikkens arbeidsstyrke.

Til slutt anklaget indiske myndigheter 148 arbeidere for mord, overgrep og andre alvorlige forbrytelser, og ignorerte hevngjerrig indiske juridiske normer ved å nekte alle av dem kausjonsmulighet i løpet av årene rettsakene forløp.

Indiske politiske ledere og statstjenestemenn gjorde ingen hemmelighet av at et eksempel måtte bli satt med Maruti-Suzuki-arbeiderne, for å berolige investorer og skremme arbeidere over hele India.

«Utenlandske investorer vil sannsynligvis ikke investere penger i India av frykt for uro på arbeidsplassen,» sa Haryana Høyesterett i mai 2013 for å berettige sin avvisning av arbeidernes første kausjonssøknad.

Ved en domshøring for de 13 arbeiderne i mars 2017 hevdet spesialanklageren Anurag Hooda at de burde bli idømt den mest ekstreme straffen av alle – døden ved hengning – og erklærte: «Vår industrielle vekst har falt, FDI [Foreign Direct Investment] har tørket opp. Statsminister Narendra Modi ber om ‘Make in India’, mens slike hendelser er en blott på vårt bilde.»

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og World Socialist Web Site reagerte på de brutale livstidsdommene som ble tildelt Maruti-Suzuki-arbeiderne, ved umiddelbart å starte en kampanje for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen til deres forsvar.

En uttalelse datert den 20. mars 2017, «Løslat Maruti-Suzuki-arbeiderne!», forklarte at «deres dommer er resultat av en monstrøs fingering utført av Suzuki Corporation, politiet og rettsmyndighetene, med den hele og fulle medskyldigheten til Indias viktigste politiske partier – Kongresspartiet og det hinduistiske overherredømme-partiet Bharatiya Janata Party (BJP)» (se: «Løslat de fingerte Maruti-Suzuki-arbeiderne!» teksten er på engelsk)

Som et avgjørende element i mobiliseringen av støtte til Maruti-Suzuki-arbeiderne over hele verden, publiserte WSWS en uttømmende fem-delers eksponering av den fingerte prosessen, basert på utskriften fra rettsaken (se: «Fingeringen av Maruti-Suzuki-arbeiderne - Del 1: Et hån mot rettspraksis» teksten er på engelsk).

Aktoratets sak var fullt av hull og selvmotsigelser. Forsvarsadvokater var i stand til å demonstrere at politiet hadde unnlatt å utføre de mest rudimentære etterforskningprøver for hva de hevdet var viktige beviselement, og at de hadde fabrikert bevis mot de anklagede.

Rettsdommeren, dommer Goyal, var åpent forutinntatt mot arbeiderne. Han flyttet gjentatte ganger bevisbyrden fra påtalemyndigheten over på arbeiderne.

Han begrunnet utelukkelsen av ethvert vitnesbyrd fra Maruti-Suzuki-arbeidere som var på fabrikken den 18. juli 2012 men som ikke var anklaget, med påstanden om at de ville ha avgitt falskt vitnesbyrd uansett, enten fordi de sympatiserte med, eller fordi de var truet av MSWU.

Brannen var kjernepunktet i aktoratets mordanklage. Likevel kunne det ikke fastslås hvor, når eller hvordan den startet. Myndighetene hevdet at de faktisk hadde funnet en fyrstikkeske, som tilsynelatende unnslapp deteksjon ved den første brannetterforskningen og som på uforklarlig vis kom uskadet fra det, i et område som ellers var utbrent. Men ingenting knyttet denne fyrstikkeska til noen av arbeiderne.

Aktoratet endret grunnleggende deler av sin fremstilling av saken, inkludert hvilke våpen arbeiderne angivelig skal ha anvendt i et påstått angrep på bedriftsledere.

Forsvarsadvokater påviste at politiet hadde funnet «falske vitner» i et forsøk på å dekke over det faktum at de ulovlig hadde arrestert 89 arbeidere og forfalsket fabrikerte ‘Medicolegal Certificates’ (MLC) som «bevis» på sine påstander om at arbeiderne hadde angrepet dem da de grep inn i bruduljen den 18. juli 2012.

Politiets handlinger var så åpenbart rettsstridige at dommer Goyal ble tvunget til å trekke alle anklager mot de 89, sammen med 29 andre arbeidere som ingen av påtalemyndighetenes vitner kunne identifisere, eller identifisere korrekt.

Men dommeren gjorde det med sikte på å «spare» den mest essensielle delen av fingeringen – mordanklagene mot MSWU-lederne.

I ethvert tilfelle hvor forsvaret ikke kunne ugjendrivelig bevise politiets rettsbrudd, insisterte han på at deres bevis ble akseptert som evangelisk sannhet. Derfor hevdet dommer Goyal i sin dom at det faktum at politiets hovedinspektør i saken hadde samvirket rettsstridig med Maruti-Suzuki-ledelsen og hadde innrømmet under kryssavhør at hans MLC var forfalsket, hadde ellers ikke påvirket hans troverdighet eller politietterforskningen som helhet.

Det er utbredt sympati og støtte for Maruti-Suzuki-arbeiderne i Manesar-Gurgaon-industri-beltet og over hele India. Forrige 18. mars responderte tusenvis av arbeidere på domsavsigelsen mot de 13, sammen med atten andre som fikk fengselstraffer på opptil fem år, med å legge ned sine verktøy.

Men de store fagforeningene, inkludert de stalinistisk-ledede CITU og AITUC, og de stalinistiske parlamentspartiene, har systematisk isolert Maruti-Suzuki-arbeiderne, både før og etter de fingerte domsavsigelsene.

Over uker rapporterte ikke People's Democracy, den engelskspråklige ukeavisa til Det kommunistiske partiet i India (marxistisk) (CPM), engang om domavsigelsen og den uhyrlige straffeutmålingen som ble MSWU-lederne til del. Det står heller ikke noe om Maruti-Suzuki-arbeiderne i den mer enn 50-siders politiske resolusjonen som CPM har forberedt for sin kommende partikongress; samtidig er det allment kjent at arbeidsgivere over hele India rutinemessig peker på deres skjebne i sine forsøk på å kue arbeider-opposisjon.

Stalinistene, som har støttet den indiske eliten i sitt pådriv for å gjøre India til en billig-arbeid-havn, frykter både det militante eksempelet fra Maruti-Suzuki-arbeiderne, og at enhver tilknytning til dem vil forstyrre deres anstrengelser for å underordne den voksende arbeiderklassemotstanden mot Indias autoritære, erke-kommunalistiske BJP-regjering til Kongress-partiet og andre høyreorienterte borgerlige partier.

At fagforeningene og de angivelige venstrepartiene skyr Maruti-Suzuki-arbeiderne styrker staten i sin sak. Den BJP-ledede delstatsregjeringen i Haryana har meldt at den har til hensikt å appellere løslatelsen av de 117 arbeiderne og vil appellere til Høyesterett for en omgjøring av livstidsdommene mot de 13 – til at de nå bør henges.

Arbeidere i India og rundt om i verden må komme til Maruti-Suzuki-arbeidernes forsvar. Ved å utfordre ‘sweatshop’-utnyttelsen, slo de et slag for arbeidere ikke bare i India, men rundt om i verden. Deres forsvar er et viktig første skritt i å forme den internasjonale enheten i arbeiderklassen som er nødvendig for å bekjempe global kapital.